Den hellige Lucia ble født rundt 286 (283?) i Syracusa (Syrakus) på Sicilia i Italia. Hun er en historisk skikkelse som uten tvil led martyrdøden i Siracusa, sannsynligvis rundt 304 i forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305). Hennes minne ble æret tidlig, en innskrift på gresk i Giovannikatakomben i Siracusa fra rundt 400, nevner at en jente ved navn Euskia døde på Lucias festdag. Innskriften ble funnet i 1894 sammen med hennes gravsted. Lucia nevnes også i messens kanton og er en av de høyeste ærede kristne jomfrumartyrer. Legenden er kanskje mindre sannsynlig.
Den forteller at Lucia ble født i Siracusa som datter av rike foreldre fra høyere samfunnslag. Faren var av romersk bakgrunn, men han døde da Lucia var ung, slik at det var moren som tok seg av hennes oppdragelse. Moren skal ha hett Eutychia, noe som tyder på gresk avstamming.
Som så mange andre av de tidlige martyrer som kirken ærer, hadde Lucia allerede som barn avlagt evig kynskhetsløfte og aktet å gi sitt jordiske gods til omsorgen for de fattige, men hun fortalte ingen om denne beslutningen, ikke engang moren.
Da hun vokste opp til en vakker ung pike, lovet moren henne bort til en adelig hedensk yngling. Lucia lyktes å utsette forlovelsesfeiringen, mens hun ba innstendig til Gud om at han måtte redde henne fra dette ekteskapet.
Moren ble svært syk etter i flere år ha lidd av blødninger som ingen lege kunne kurere. Da overtalte Lucia henne til å foreta en valfart til det populære pilgrimsmålet Catània, mindre enn åtte mil fra Siracusa. Der var graven til den hellige jomfru og martyr Agathe, som var blitt drept 52 år tidligere i forfølgelsene under keiser Decius (249-51). Mor og datter reiste til Catània. I bønn viste Agathe seg for Lucia og sa: » Min søster, hvorfor ber du til meg om noe du selv kan gi din mor? Din tro har helbredet henne!»
Som takk for dette miraklet ga moren Lucia lov å leve ugift og gi medgiften til de fattige. Men den kommende brudgommen, krenket og såret stolthet, anga henne som kristen til keiser Diokletians stattholder på Sicilia, Paschasius. Dette skjedde i året 303, som var det blodigste året under keiserens kristenforfølgelse. Lucia ble fengslet og torturert, men hun var standhaftig og klaget ikke. Da ble hun dømt til å sendes til bordellet som straff. Der skulle hennes kynskhet gå tapt, og Den Hellige Ånd, som hadde fortalt dommeren at opplyste henne, vike fra henne.
Hun skulle fraktes på en oksekjerre til spott og spe gjennom byen, men tusen menn og flere okser klarte ikke å rikke jomfruen.
Den rasende stattholderen fikk da samlet ved rundt føttene og prøvde å brenne henne, men igjen ble hun berget av Gud. Deretter helte han kokende olje over henne, men hun fortsatte å være uskadd. Da ble stattholderen svært redd, og hun ble dømt til døden ved sverdet,og bødlene kjørte et sverd i halsen på henne. Men Lucia levde så lenge at en prest rakk å komme å gi henne sakramentet. Da først døde hun. Men før hun døde, forutsa hun den straff som skulle møte Paschasius, at kristenforfølgelsen snart ville ta slutt, at keiseren Diokletian ikke ville regjere lenger og at hans medregent i vest, Maximian Herkules (286-305), ville dø.
Dessverre kan ikke denne vakre fortellingen godtas uten skepsis. Detaljene i legenden er muligens bare tatt fra lignende skildringer av jomfruers martyrdød.
Det er også et faktum at keiser Maximian ikke døde umiddelbart etter at hans regjeringstid var over, som profetien hadde sagt.
Det er også vanskelig å tro at en hedensk romersk guvernør skulle bære navnet Paschasius. Men andre elementer av legenden kan man kanskje feste større lit til. Det er ingen grunn til å tvile på tid og sted for Lucias martyrium, Siracusa på Sicilia, rundt 303/304, og dødsmåten virker heller ikke usannsynlig. Man må håpe at sammenknytningen av Agathe og Lucia ikke er senere utbrodering. De to var Sicilias to viktigste og mest kjente helgener.
Kirken Saint Lucia utenfor murene, den kalles det fordi den ligger utenfor bymurene og er isolert fra resten av Siracusa.
St. Lucias grav.
Interiøret, dekket med en kuppel, har et enkelt alter ved graven nisje, og huser statuen av St. Lucia liggende, skulpturert av Gregorio Tedeschi (1634).
Også denne statuen under den spanske beleiringen av byen i 1734-35, ifølge en from tradisjonell legende, ville hatt et mirakuløst svette,» nesten synlig tegn på at skytshelgen hadde oppnådd den forestående reisen til sitt elskede hjemland». Rustflekkene som er synlige på statuen vises i dag som den synlige resten av fenomenet.
Min verden 