Giuseppe Verdi.

På tur med Kollene ved Parma har vi vært og sett på Giuseppe Verdis hjemtrakter.

Hvis man drar fra Parma og tar landeveien nordvestover til Cremona, kjører man gjennom den lille markedsbyen Busseto, og fire kilometer syd for denne ligger landsbyen Le Roncole, der Giuseppe Verdi ble født 10. oktober 1813. Denne landsbyen heter i dag offisielt Roncole-Verdi.

Verdis fødested er innredet som et lite museum, der man kan se det fattigslige rommet i annen etasje hvor komponisten så dagens lys.

Her har vi et bilde av sengen som komponisten ble født i.

Det var lite som tydet på at gutten skulle bli Italias største operakomponist. Landsbyen hadde ikke noe musikkmiljø.

Foreldrene var ganske alminnelige mennesker uten spesiell begavelse i noen retning. De kunne sannsynligvis hverken lese eller skrive. Faren drev et lite vertshus, der folk også kunne kjøpe visse dagligvarer.

Busseto med Le Roncole hørte til det lille hertugdømme Parma som var opprettet på 1500-tallet for familien Farnese, men var gått over til de spanske bourbonerne på 1700-tallet. Avtalen var da at Parma aldri skulle være forenet med Spania, men tilhøre et yngre medlem av familien.

Opprinnelig var bourbonerne franske og fortsatte å være meget franskorientert.

Hertugene på 1700-tallet var meget interessert i fransk teater, og ved det lille parmesiske hoffet ble det utviklet ideer om musikkteater som ble tatt opp av Gluck og omsatt i praksis med verker som Orfeo og Alceste.

Men med den franske revolusjon med sin ekspansjonstrang hadde feid bort bourbonerne og utslettet den lille staten Parma, og i 1802 ble den innlemmet i Frankrike i like med Piemonte og Genova og ble fransk helt til Napoleons fall.

Giuseppe Verdi ble altså født som direkte undersått under Napoleon Bonaparte,underlagt den franske Code civil og innskrevet i folkeregistret under de franske navneformene Joseph Fortunin Francois.

Han var ikke gammel da det kom nye omveltninger.

Noen få dager etter Giuseppes fødsel ble Napoleon slått ved Leipzig av en koalisjon av østerikere, prøysere, russere og svensker, og Napoleons rike ble invadert av fremmede hærer.

Hans stesønn prins Eugene som var blitt visekonge av Italia med sete i Milano, måtte trekke seg og sine tropper tilbake, forfulgt av østeriske og russiske hærer. Under denne fremrykningen ble også Le Roncole invadert av russiske tropper som masjerte inn i landsbyen med klingende spill og forsynte seg grådig av det stedet hadde å by på. Kvinnfolkene flyktet i panikk inn i kirken, uten at det hjalp dem stort. Blandt dem var Verdis mor, og da de russiske soldatene gikk løs på kvinnene, tok hun resolutt sin baby og flyktet opp i tårnet, der hun holdt seg skjult til bråket var over.

Tallrike hendelser knyttet Giuseppe verdi tidligere liv til San Michele Arcangelo kirken. 11. oktober 1813 ble han døpt her.

I Le Roncole var det ingen anledning til å høre opera, og det var lite av annen musikk. Omreisende musikere spilte i farens vertshus, og det fortelles at lille Giuseppe stod helt fjetret og lyttet til en felespiller, som merket guttens interesse og gjorde faren oppmerksom på det. Ellers så var det musikk i kirken på et dårlig orgel, og Giuseppe ble tidlig ansatt i koret til å synge på søndager og helligdager.

Om Giuseppe og orgelet fortelles det en annen anekdote, gutten ble så grepet av klangen at han ikke hørte at presten ba ham løpe og hente vann. I irritasjon skjøv presten til ham slik at han falt ned altertrappen og besvimte.

Giuseppe var den eldste i familien og morens yndling. Han var fåmælt og innesluttet, men kunne være hissig. Hans intense glede over alle former for musikk var så åpenbar at faren kjøpte et gammelt spinett til ham og fikk det reparert. Enda en anekdote forteller om at gutten var blitt så lykkelig da han fant frem til C-dur treklangen at han i håpløst raseri gikk løs på instrumentet med en hammer da han ikke kunne finne akkorden igjen. Instrumentet eksisterer fremdeles med inskripsjon fra reparatøren i det Herrens år 1821.

Modell av instrumentet laget i tre.

Stedets gamle organist ble bestilt til å gi gutten undervisning, og allerede etter en tids studier kunne gutten vikariere for organisten bare 9 år gammel. Da han ble 12 år ble han fast ansatt som organist i kirken. Lønnen var skral, men han fikk ekstra betalt for begravelser og brylluper. Landsbyfolkene var stolte av sin lille «maestrino» og gjorde det de kunne for å hjelpe ham.

Siden det ikke var mulig å få noen utdannelse i Le Roncole, ble han sendt til den nærmeste byen Busseto. Han fikk kost og losji for en billig penge hos en skomaker, og hver søndag og helligdag trasket han de fire kilometrene til Le Roncole for å spille orgel i kirken. En juledag måtte han opp før det ble lyst for å spille til messen ved daggry, gikk i mørket rett i en grøft, og hadde kanskje druknet hvis ikke en bondekone var kommet forbi og hadde fisket han opp.

Orglet står fremdeles i kirken. samt skrivebordet han hadde i kirken.

Han hadde et dramatisk privatliv. Han mistet både kone og to barn i sykdom i en alder av 27 år, mens han skrev operaer som fikk evig liv og berømmelse. Han var sønderknust, og selv om han fant kjærligheten i midten av 30 årene med en kvinne som hette Giuseppina, så fikk han ikke flere barn.

Kirkerommet var ikke så stort, men veldig vakkert.

Vi besøkte også der han bodde som voksen sammen med Giuseppina, men der fikk vi ikke ta bilder. De hadde hvert sitt soverom, og det var fordi at Giuseppe kunne stå opp midt på natten og komponere. I soverommet hans, var der et skrivebord slik at han bare kunne gå ut av sengen når han kom på noe.

Vi var også på besøk i Teatro Verdi. Det ble åpnet 15. august 1868. Det sies at det er likt La Scala i Milano, men i liten skala. Plass til 300 mennesker.

Giuseppe besøkte aldri dette teateret, da byen Busseto i 1865 ba de Verdi om lov til å kalle sitt teater for Teatro Verdi, sa han nei. Han syntes det var alt for flott, han ville ikke være en storkar, han var en bondesønn.